«Det trengs en landsby å oppdra et barn», lyder et klassisk ordtak. Hva mener vi egentlig med det? Og hva har det med mammaen å gjøre?

Ansvaret for et nyfødt menneske er så stort, at vi umulig var ment å skulle klare det alene. Vi er skapt til fellesskap. Vi bærer med oss en flokkmentalitet og søker tilknytning til andre mennesker, spesielt i faser av livet som er overveldende. Det er en trøst for de som vegrer seg for å be om hjelp – vi er rett og slett skapt til å bære hverandres byrder. 

Å ha en landsby å støtte seg til er en fantastisk tanke. Men for veldig mange nybakte mødre er virkeligheten en helt annen: De får bodyer i barselgave, gratulasjoner i starten, og så er de mer eller mindre overlatt til seg selv. Hvor har det blitt av landsbyen?