Hvorfor er vi så dårlige på å vise sterke følelser her i Norge? For det mener vi virkelig at vi er, vi begrenser oss i begge ender av skalaen. Utvises det sterke følelser av glede blir det sett på som hallelujah. Er vi forbanna skal vi besinne oss, og er vi sønderknust av sorg skal vi helst gråte litt kontrollert. Er det riktig at en følelsesladet person skal ta hensyn til omgivelsene sine, eller er det heller omgivelsene som burde ta hensyn til en med sterke følelser? Temaet bør i alle fall snakkes om.