Harry stirret opp i det grå taket i det lille rommet, fra der han lå på den portable, men allikevel myke senga som hadde blitt plassert der. Han hadde spist en god del av snacksen som professor Krengle hadde skaffet til veie – intrikat konfekt med sjokolade og andre substanser, overstrødd med glitrende strøssel og juvelert med bittesmå sukkerkrystaller; de så svært dyre ut, og viste seg også å smake temmelig godt. Harry hadde ikke følt et fnugg av dårlig samvittighet – dettehadde han ærlig fortjent.
Han hadde ikke forsøkt å sovne. Harry hadde på følelsen at han ikke ville like det som skjedde hvis han lukket øynene.
Han hadde ikke forsøkt å lese. Han ville ikke klart å holde fokus.
Det var rart det der, hvordan Harrys hjerne så ut til å bare gå og gå, og aldri tok pause uansett hvor sliten den ble. Den ble dummere, men nektet å skru seg av.
Men det var, det var virkelig helt og fullt en følelse av triumf.
Anti-mørk-herre-Harry-programmet, +1 poeng, var ikke på langt nær dekkende for dette. Harry lurte på hva Valghatten ville sagt nå, hvis han kunne putte den på hodet.
hprm.no