Dagen var søndag, 3. november, og snart ville de tre stormaktene i sitt skoletrinn, Harry Potter, Draco Malfang og Hermine Grang, starte sin strid for overlegen dominanse. (Harry var en liten smule irritert over den måten Gutten-som-overlevde var blitt ned­gra­dert fra overlegen dominanse til en av tre likeverdige rivaler bare ved å bli med i kon­kur­ransen, men han forventet å få tittelen tilbake snart.) Slagmarken var en seksjon av den ikke-forbudte skogen, tettvokst med trær, fordi professor Krengle hadde ment at det å kunne se alle fiendestyrker var altfor kjedelig selv for det aller første slaget. Alle elever som ikke faktisk var med i en førsteklasse-armé hadde slått seg ned i nærheten og fulgte med på skjermer som professor Krengle hadde satt opp. Bortsett fra tre fjerdeklassinger fra Griffing som var syke og sendt i seng av madam Pomfrit. Utenom dem, var alle til stede. hprm.no

I det siste hadde Hermine hatt en synkende følelse i magen hver gang hun hørte andre elever snakke om henne og Harry. Hun hadde vært i et dusjavlukke denne morgenen da hun hørte en konversasjon mellom Padma og Morag, og det hadde vært den siste dråpen som var blitt sluppet oppå en stor mengde andre dråper. Hun begynte å mene at det å bli involvert i rivalisering med Harry Potter hadde vært et forferdelig feilgrep. Hvis hun bare hadde holdt seg vekk fra Harry Potter, så ville hun ha vært Hermine Grang, den mest lysende akademiske stjerne ved Galtvort, som tjente flere poeng for Ravn­klo enn noen annen. Hun ville ikke ha vært like berømt som Gutten-som-over­lev­de, men hun ville ha vært berømt for å være seg selv. Istedenfor var det Gutten-som-overlevde som hadde en akademisk rival, og hennes navn var tilfeldigvis Hermine Grang. hprm.no

«Okei,» sa Harry og svelget. «Okei, Hermine, det er nok, du kan stoppe.» Den hvite sukkerpillen foran Hermine hadde fremdeles ikke endret form eller farge i det hele tatt, selv om hun konsentrerte seg hardere enn Harry hadde sett noen gang tid­lig­ere; øynene presset igjen, perler av svette på panna, hånda skalv mens den holdt tryl­lestaven – «Hermine, stopp! Det kommer ikke til å virke, Hermine, jeg tror ikke vi klarer å lage ting som ikke eksisterer ennå!» Sakte løsnet Hermines hånd grepet om tryllestaven. «Jeg trodde jeg følte det,» sa hun med knapt hørbar stemme. «Jeg trodde jeg følte at det startet å transfigurere seg, bare et sekund …» Det var en klump i Harrys hals. «Sannsynligvis bare noe du innbilte deg. Håpet for hardt.» «Sannsynligvis,» sa hun. Hun så ut som om hun hadde lyst til å gråte. Sakte tok Harry sin mekaniske blyant i hånda, strakte seg etter papirarket der alle punktene var strøket over, og trakk en linje gjennom punktet som sa ‘KUR MOT ALZHEIMER’S’. hprm.no

Det var ikke hver dag at du fikk oppleve at Harry Potter tryglet. «Vææææær så snill!», sutret Harry Potter. Fred og Frank ristet smilende på hodene igjen. Det var et plaget uttrykk på Harry Potters ansikt. «Men jeg fortaltedere hvordan jeg gjorde den med Dolohovs katt, og Hermine og leskedrikken som forsvant, og jeg kan ikke fortelle dere om Valghatten eller forglemeien eller professor Slur …» Fred og Frank trakk på skuldrene og snudde seg for å gå. «Hvis du noensinne finner det ut,» sa Wiltersen-tvillingene, «så sørg for å si det til oss.» «Dere er onde! Dere er onde begge to!» hprm.no

Professor Krengle hadde kontortid fra kl. 11.40 til 11.55 på torsdager. Dette tidsvinduet skulle dekke alle elever i alle årstrinn. Det kostet et krenglepoeng bare å banke på døra; og hvis han ikke anså din grunn til å være verdt tida hans ville du miste femti nye. Harry banket på døra. Det var en pause. Så sa en bitende stemme, «Jeg antar at du like gjerne kan komme inn, herr Potter.» Og før Harry kunne røre dørklinken, slamret døra opp og traff veggen med et skarpt knekk som hørtes ut som om noe hadde gått i stykker i treet, eller steinen, eller begge deler. Professor Krengle satt bakoverlent i stolen og leste en mistenkelig utseende gammel bok, inn­bundet i nattblått lær med sølvruner på ryggen. Øynene hans beveget seg ikke fra boksiden. «Jeg er ikke i godt humør, herr Potter. Og når jeg ikke er i godt humør er jeg ikke en hyggelig person å være i nærheten av. For din egen skyld, framfør ærendet ditt raskt og forlat deretter stedet.» hprm.no

Så. Det var bare én ting som gjorde deg til en trollmann. Det var ikke så overraskende, når du tenkte gjennom saken. Det DNA for det meste gjorde var å fortelle ribosomer hvordan de skal lenke aminosyrer sammen for å danne pro­­teiner. Konvensjonell fysikk virket å være greit i stand til å beskrive aminosyrer, og uan­sett hvor mange aminosyrer du kjedet sammen, sa konvensjonell fysikk at du aldri noensinne ville få magi ut av det. Og allikevel virket det som om magi var arvelig og fulgte DNA. Da måtte det sannsynligvis ikke være fordi DNA kjedet sammen ikke-magiske ami­no­syrer til magiske proteiner. Det måtte heller være slik at nøkkel-DNA-sekvenser ikke, i seg selv, gir deg magien din i det hele tatt. Magi kom fra et annet sted. hprm.no

Draco ventet i en liten vindusalkove han hadde funnet nær Storhallen, med magen i opprør. Det ville være en pris, og den ville ikke være liten. Draco hadde visst dette helt siden han våknet og innså at han ikke turte å gå inn i Storhallen for å spise frokost fordi han kanskje ville få se Harry Potter der og Draco visste ikke hva som ville skje etterpå. Fottrinn nærmet seg. «Her,» sa stemmen til Vincent. «Nå, sjefen ække i bra humør i dag, så bare pass deg.» Draco kom til å flå den idioten levende og sende tilbake den flådde kroppen med en forespørsel om en mer intelligent tjener, for eksempel en død bille. Ett sett fottrinn forsvant, og det andre settet kom nærmere. Kverningen i Dracos mage ble verre. Harry Potter kom til syne. Ansiktet var gjennomtenkt nøytralt, men kappen med blå kant så merkelig skjev ut, som om den ikke hadde blitt tatt på skikkelig – «Armen din,» sa Draco helt uten å tenke seg om. Harry løftet sin venstre arm, som for å se nærmere på den selv. Hånda dinglet løst fra armen, som noe dødt. hprm.no

«Og så var Vibby en futt,» sa portrettet av en kort ung dame med gullmønstret hatt. Draco skrev det ned. Det var bare 28, men det var på tide å gå og møte Harry. Han hadde måttet spørre andre portretter om hjelp til å oversette, siden engelsk hadde forandret seg svært mye; men de eldste portrettene hadde beskrevet form­­ler for førsteklassinger som virket svært like de som var i bruk i dag. Draco hadde kjent igjen omtrent halv­­parten, og den andre halvparten virket ikke kraftigere enn de andre. Den synkende følelsen i magen hans hadde vokst med hvert svar helt til han ikke klarte mer og gikk og stilte andre portretter Harry Potters merkelige spørsmål om futte-ekte­skap istedenfor. De første fem portrettene hadde ikke kjent noen, og til slutt hadde han spurt dem om å spørre de portrettene de kjente om å spørre andre de kjente, og til slutt klarte han å finne noen som faktisk ville innrømme at de var venner med futter. hprm.no

Et lite leseværelse, nær Ravnklostua, men ikke i det; et av de mange, mange ubru­kte rommene ved Galtvort. Grå stein på gulvene, rød murstein i veggene; mørkt flekket treverk i takene; fire glødende glasskuler satt inn i rommets fire vegger. Et sir­kulært bord som så ut som en stor blokk av svart marmor, plassert på tykke svarte marmorbein, hadde vist seg å være svært lett (både i vekt og masse) og var ikke vanskelig å løfte opp og flytte rundt, om det skulle være nødvendig. To komfortable, stoppede lene­stoler som først hadde virket som om de var låst fast i gulvet på lite hensiktsmessige steder, men som ville, hadde de til slutt funnet ut, tusle bort til der du sto med en gang du gjorde mine til å sette deg ned. Det lot også til å være et antall flaggermus som fløy rundt i rommet. Dette var stedet, ville framtidige historikere en dag skrive ned – hvis hele prosjektet fak­tisk klarte å få til noe, – at det vitenskapelige studiet av magi hadde startet, med to unge førsteårs Galtvort-elever. Harry Jakob Potter-Eving-Vernes, teoretiker. Og Hermine Johanne Grang, eksperimentør og testsubjekt. hprm.no

Hermine Grang hadde vært bekymret for om hun begynte å bli Ond. Forskjellen mellom God og Ond var vanligvis enkel å få tak på; hun hadde aldri for­stått hvorfor andre mennesker hadde så mye problemer med dette. ‘God,’ ved Galtvort, var professor Pirrevimp og professor McSnurp og professor Stikling; ‘ond’ var professor Slur og professor Krengle og Draco Malfang. Harry Potter … var en av de uvanlige til­fel­lene der du ikke kunne bestemme deg bare ved å se etter. Hun prøvde fremdeles å finne ut av hvor han hørte til. Men når det gjaldt henne selv … Hermine hadde for mye moro med å knuse Harry Potter. hprm.no