For å lykkes med å jobbe psykosomatisk med smerter må man ha tro på at det vil fungere. Hva mener vi egentlig med det og hva kan man gjøre for å underbygge vår tro på at det virker for oss? Hvilke rolle spiller vår menneskelige hang 'til å tro' på ting, for vår psyke, og hvordan kan vi utnytte troen i smertemestring eller i andre aspekter av livet?