Jeg våkner av meg selv. Tidligere enn på lenge. Før vekkerklokka til M. Jeg blir her, tenker jeg. Har det ikke travelt, selv om hjernen prøver å lure meg. «Du burde», sier den. «Du burde, du burde, du burde!»

«Jeg burde bli her litt», svarer jeg. «Nyte dette øyeblikket uten å måtte haste avgårde. Nyte varmen fra dyna mot huden. Det gryende dagslyset som så vidt klarer å presse seg gjennom glipene i gardina. Vissheten om at hvis jeg våkner før M, så er det fordi kroppen begynner å komme i lage igjen.»

Når jeg står opp rusler jeg inn på kjøkkenet. Surdeigen har heva, selv om den ikke trives like godt om vinteren. Jeg folder den sammen mot midten, heller den over i langpanna, og dekker den til. Den kan få stå et par timer til. Så finner jeg frem den tjukke strikkejakka og et pledd. Krabber opp i sofaen.

Fuglene flyr. Fra tre til tre. Bygg til bygg. Krysser den lille glipen av himmel som er synlig fra her jeg sitter.

Naboene skrur på lyset, tar morgenstellet, skrur av lyset igjen, og forsvinner ut i en ny dag.
Jeg blir her litt. Ikke for alltid. Men en stund. Setter penna mot papiret og lytter.

Hvordan ser din ideelle morgen ut? Uten burder? Med nok tid?

Måtte dagen behandle deg godt.

Stor klem

Din Kaja

--- Send in a voice message: https://podcasters.spotify.com/pod/show/kajakvernbakken/message