Hvorfor greier selv ikke Merete Thomassen – som er «godt skolert i sammenhengen mellom kjønn, språk og makt» og attpåtil har «skrevet en doktoravhandling om feministisk liturgisk språk» – å få til en noenlunde kjønnsbalanse i sitt kildetilfang? Hvor blir det av kvinnestemmene, og hvorfor er det så sabla vanskelig «kravle seg opp av patriarkatets dype hjulspor»?

I tillegg diskuteres Thomassens nye bok, Gud til hverdags, der hverdagslykken, middelmådigheten og kneipbrødet løftes opp og får en teologisk omdreining.